Andre flåttbårne sykdommer

  • Q-feber (Query-fever)

    (artikkel er under utarbeiding)

  • Rickettsiose

    (artikkel under utarbeiding)

  • Borrelia miyamotoi-infeksjon

    (artikkel under utarbeiding)

  • Neoehrlichiose

    (Candidatus) Neoehrlichia mikurensis (CNM) er en gramnegativ intracellulær bakterie som er regnet som vanlig forekommende i rotter og mus. Bakterien ble identifisert i Japan på øya Mikura i 2004. Den vanlige skogflåtten (Ixodes ricinus) er vektor, og ny forskning viser at bakterien er utbredt i flått i Norge. Bakterien har til nå ikke vært dyrkbar, og forklarer hvorfor 'Candidatus' står med parentes. Professor Christine Wennerås opplyste under et foredrag på NordTick våren 2018 om CNM, at bakterien nå er mulig å dyrke (og er nå publisert).

    Forskere oppdaget CNM i flått i Norge allerede rundt 2000. De samme forskerne gjorde leger oppmerksom på bakterien på nytt i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2013, men klinikere har først nå i det senere i noen grad begynt å undersøke pasienter med mistenkt flåttbitt og 'fever of unknown origin' for denne flåttbårne sykdommen som kan presentere med atypiske symptomer og som det foreløpig er knyttet mye usikkerhet til. Bakterien kan gi alvorlig sykdom selv hos immunfriske og dødsfall er rapportert (case 2). Nyere rapporter viser at forskere i Norge finner relativt høy forekomst av bakterien i flått alle steder hvor de undersøker det, også langt nord.

    Det er per i dag diagnostisert noen titalls pasienter med denne infeksjonen i Europa, de fleste i Sverige, men ett alvorlig norsk tilfelle er beskrevet i Tidsskrift for Den norske legeforening. Bakterien er også påvist i blodet til 10 % av en pasientgruppe på 70 i en liten undersøkelse fra Sørlandet. Pasientene presenterte med et 'EM-lignende' utslett, men bare 4 av de 7 hadde påviselig Borrelia-dna i blodet. I en pressemelding kommenteres det at utslettet 'sannsynligvis' er forårsaket av en samtidig Borrelia-infeksjon. Flere problemstillinger har senere oppstått i tilknytning til diagnostikken, og en av pasientene i denne siste studien fikk tilbakefall av infeksjonen 40 dager senere grunnet for lav dosering med doxycycline.

    Infeksjon med neoehrlichiose kan være alt fra asymptomatisk til livstruende. Symptomer kan være villedende og settes ikke alltid i forbindelse med en infeksjon. Flere pasienter har blitt rammet av blodpropp i benet eller i blodkar i hodet. Andre typiske symptomer, som feber og muskel- og leddsmerter, kan ha sin årsak i pasientens eventuelle underliggende sykdom. Det finnes foreløpig ingen full enighet om beste behandling, og infeksjonen regnes som betydelig underrapportert.

    Diagnostikk: PCR.   

  • Allergi (pattedyrkjøtt) utløst av flåttbitt

    Det er ikke kun patogener i flått som kan gi dyr og mennesker alvorlige helseproblemer, og mye står ubesvart. Kjente forskere stiller spørsmålet om flåtten bør klassifiseres som giftig og spyttet til flåtten er i dag gjenstand for stor oppmerksomhet, blant annet fordi det pågår forskning for å utvikle en vaksine som skal hindre flåtten i å overføre patogener til mennesker. Prosjektet ble etablert under navnet ANTIDotE, som betyr 'motgift'. En vet foreløpig ikke hvorfor såkalte ikke-paralyserende flåttyper også av og til har paralyserende egenskaper. Professor Catherine Hill drøfter i denne videoen andre problemer knyttet til flått, allergi og sykdom. Personer rammet av kjøttallergi etter flåttbitt har vært relativt hyppig beskrevet i våre naboland og har fått en del oppmerksomhet i media. Det første offisielle norske tilfellet ble ikke påvist før i 2017 (Haukeland sykehus) og kjøttallergi utløst av flåttbitt er antagelig underdiagnostisert i Norge.

    Diagnostikk utføres ved laboratoriet på Oslo universitetssykehus. Se under Prøvetaking og prøveforsendelse, bestillingsliste for prøvetakingsutstyr. Pasientens lege kan selv laste ned prøveskjema (grønt). Oppfølging av allergien er tilgjengelig ved RAAO (Regionalt senter for astma, allergi og overfølsomhet), f.eks. på Ullevål. Det finnes flere slike sentre i Norge.

    Kjøttutløst allergi var ikke tidligere ansett som reell allergi. Den kjente forfatteren John Grisham og hans kones opplevelse med allergien beskrives i Allergic Living. Amerikanske forskere linker i en ny, liten studie sensitivitet overfor alpha-Gal til hjertesykdom, men understreker behovet for at det bør gjøres større studier. Thomas A.E. Platts-Mills, mannen som oppdaget sammenhengen mellom allergien og flåttbitt, mistenker at alpha-gal-syndrom kan forårsake aterosklerose.

    Astma- og allergiforbundet i Norge har omtalt allergien.

    Astma-Allergi Danmark gjør også oppmerksom på allergien. Her kan du lese om Peter, som fikk en mengde uforklarlige symptomer etter flåttbitt. Det skulle gå 3 år før en spesiallege fikk mistanke om hva som kunne være galt. Bjarne Kristensen, som er bioanalytiker og nordisk regionsjef i Thermo Fisher der han jobber med allergidiagnostikk, uttaler: – Lægerne skal lytte til patientens oplevelser omkring symptomer og udforske, hvorfor det ikke stemmer overens med diverse tests.

    I 2019 kom en rapport fra Østerrike, der en mann i 50-årene fikk utslett etter flåttbitt og utviklet svært alvorlig allergisk reaksjon. Les rapporten her for å lære mer om og bli oppmerksom på mangfold av symptomer.

     

  • Andre flåttbårne sykdommer

    Det er velkjent at flåtten kan overføre en lang rekke sykdommer både til dyr og mennesker. Sykdommer som finnes både hos dyr og mennesker kalles zoonotiske sykdommer, og mange av de sykdommene som overføres av flått, er zoonoser. De flåttbårne zoonosene er likevel ikke med i rapportene fra Folkehelseinstituttets overvåkning av zoonoser hos mennesker. Den best kjente flåttbårne sykdommen er Lyme borreliose. Andre aktuelle flåttbårne patogener i Norge er Anaplasma, Babesia, Bartonella, Rickettsia helvetica,  Neoehrlichia og Tularemi (harepest). Disse har fått lite oppmerksomhet i norsk humanmedisin, og følgelig blir testing gjort helt unntaksvis. Det er sannsynlig at flere av disse sykdommene er sterkt undervurdert.

    Flåtten kan også overføre TBE-virus (Tick borne encephalitis), en del tilfeller av denne virusinfeksjonen er påvist i Norge.

    Meldingssystem for smittsomme sykdommer (MSIS) ved Folkehelseinstituttet er et system for å holde oversikt over utbredelsen av en del infeksjonssykdommer. Lyme borreliose (bare påviste tilfeller i stadium 2 og 3) og Tularemi blir registert her.

  • Anaplasmose

    Anaplasma phagocytophilum (tidligere Ehrlichia) er den mest utbredte flåttbårne bakterien hos husdyr i Norge, og den forårsaker store tap av sau.

    Det har blitt klart at denne mikroorganismen kan gi sykdom hos mange andre arter, også hos menneske. Human granulocytær anaplasmose ble dokumentert i Norge i 1999, men Johan Bakken påviste antistoff mot bakterien hos menneske i Norge allerede i 1996. Sykdommen har så langt ikke blitt ansett å være utbredt blant mennesker i Norge. Bakterien infiserer lymfocytter, og vil føre til svekkelse av immunforsvaret. Uten andre kompliserende faktorer (f.eks. andre infeksjoner) tror man at A. phagocytophilum gir kortvarig og relativt mild sykdom. Man vet lite om et eventuelt kronisk forløp. Erfaringer fra USA tyder på at anaplasmose kan være en vanlig samtidig infeksjon med Lyme Borreliose, noe som potensielt kan gi et mer komplisert sykdomsforløp.

    Typiske symptomer på anaplasmose vil være influensafølelse; feber, hodepine, muskel- og leddsmerter og generell slapphet, men symptomer kan være vage, se offentlig rapport fra Stavanger universitetssykehus (2017), og er sannsynligvis underdiagnostisert. Saken fikk stor oppmerksomhet i media, også internasjonalt.

    Diagnose kan stilles ved hjelp av serologi, PCR og mikroskopi.

    Se også Snorre Stuen: Human anaplasmose – en skjult sykdom i Norge?

  • Babesiose

    Babesia er en blodparasitt som er veldig utbredt blant pattedyr, biologisk minner den mye om Malaria. Over 100 forskjellige Babesia-typer er kjent, men bare et fåtall er vist å være sykdomsfremkallende hos menneske. En ny stamme ble karakterisert i Tyskland i 2007, Babesia EU1 (nå mer kjent som Babesia venatorum), etter et tilfelle av sykdom, og det har vist seg at denne stammen er mer utbredt i enkelte områder av Europa enn de best kjente stammene B. divergens og B. microti, også i Norge.

    Babesiaparasittene går inn i røde blodceller der de oppformerer seg og blir frigjort til blodvæsken for så å infisere flere røde blodceller. Foreløpig er det bare ett offisielt påvist tilfelle av babesiose hos menneske i Norge.

    Mennesker med intakt milt og normal immunrespons vil vanligvis holde en slik infeksjon i sjakk, men det er også kjent at infeksjonen kan ha et mildere kronisk forløp eller at man kan ha en subklinisk infeksjon uten symptomer. Det dukker stadig opp nye rapporter på alvorlig babesiose også hos immunfriske, se for eksempel denne case-rapporten fra Frankrike, der en ung kvinne og en ung mann begge ble lagt inn på sykehus med symptomer et par uker etter flåttbitt. En skal være klar over at funn av lav parasittemi i blodutstryk ikke er ensbetydende med mindre alvorlig sykdom og at inkubasjonstiden kan være lang, – helt inntil et år.

    Typiske symptomer på babesiose kan være feber, influensalignende sykdom, utmattelse, hodepine, frysninger, svetteanfall, muskelsmerter, leddsmerter og mørkfarget urin. Babesiose kan forekomme sammen med Lyme borreliose, og symptomene overlapper. Dette kan gjøre diagnostisering vanskelig og samtidig infeksjon kan forverre sykdomsbildet.

    Babesiose er i økning globalt. Smitte forekommer med flåttbitt, blodoverføring, organtransplantasjon og fra mor til foster. Det finnes per i dag ingen rutiner for undersøkelse av blodprodukter, i Europa. Kristina Persson ved Lunds universitet i Sverige tar opp dette etter å ha undersøkt utbredelse hos svenske pasienter. Hun sier i et intervju at hun regner med at flere tusen svenske innbyggere bærer smitten og at babesiose er alvorlig underdiagnostisert fordi klinikere ikke vet hva de skal lete etter. For mer informasjon hør overlege og dosent i parasittologi Kristina Persson fortelle mer i dette intervjuet.

    Den belgiske forskeren L. Lempereur, som for noen år tilbake bisto M. Vayssier-Taussat med opplæring av andre forskere fra hele Europa på diagnostikk av flåttbåren sykdom, gjorde en lignende undersøkelse av rundt 200 pasienter med kjent flåttbitt og symptomer. Hun fant at en stor andel av disse hadde antistoff mot B. divergens, B. venatorum og B. microti. I en mye mindre undersøkelse i Norge fant man Babesia-antistoff hos en andel langtidssyke (upublisert materiale).

    Av den yngre generasjonen forskere, er Marie Jalovecka ved Institutt for parasittologi i Tsjekkia den som kan mest om Babesia. Hun fikk en europeisk pris for sin avhandling om Babesia, der hun også tilbyr interesserte forskere og klinikere globalt, en infeksjonsmodell ved instituttet slik at de kan fordype seg og bidra til mer kunnskap om Babesia. Per i dag konsentrerer hun seg om alle sider ved parasittens livssyklus og undersøker også muligheter for bedre medisinsk behandling av denne potensielt farlige parasittinfeksjonen. Hele avhandlingen til Marie Jalovecka kan fås ved henvendelse til Norsk Lyme Borreliose-Forening på e-post. 

    Diagnose kan stilles ved hjelp av serologi, PCR, immunfluorescens eller vanlig mikroskopi. I Norge finnes ingen innarbeidet rutine for laboratorietesting av denne sykdommen, siden den anses som sjelden. Det finnes mange europeiske laboratorier som kan teste for antistoffer mot de vanligste humanpatogene stammene. Det finnes også laboratorier som kan utføre PCR-testing for Babesia, men klinisk sensitivitet for metoden er ikke kjent. I Giemsa-fargede blodutstryk vil Babesia typisk komme til syne som ringstrukturer inne i de røde blodcellene. Ser man 4 slike små ringer forbundet som et kors inni blodcellen (”Malteserkors”), så er det bevis for Babesia-infeksjon. Mikroskopi kan lett overse infeksjon hvis en lav andel av blodcellene er infisert. 

    For mer informasjon: (Her vil det i løpet av kort tid komme flere case-rapporter)

     

     

  • Bartonellose

    Bartonella sp. er en gruppe bakterier som kan gi sykdom både hos dyr og mennesker. Den blir oftest satt i forbindelse med katt, og kan bli overført gjennom katteklor; derav navnet Cat scratch disease, katteklorsyke. Det er imidlertid kjent at flått kan overføre Bartonella. I en nederlandsk undersøkelse fant de Bartonella sp. eller nært beslektede arter i over 70 % av skogflåttene som ble undersøkt. Undersøkelser fra Mellom-Europa tyder på at hjortelusflua kan overføre Bartonella til mennesker. Hjortelusflua har spredd seg i sørøstlige deler av Norge de siste årene. Det ser ut til at hjortedyr er reservoar for Bartonella hos oss og at hjortelusflua er smittespreder.
     
    Bartonella-bakterier kan infisere røde blodceller, endotelceller og makrofager, og kan gi langvarige infeksjoner som er vanskelig å behandle. Symptomer kan være utmattelse, muskelsmerter, lever- og/eller miltforstørrelse, magesmerter, hodepine, kognitiv dysfunksjon, hovne lymfekjertler. En bartonellainfeksjon kan gi et variert symptombilde, og en akutt infeksjon kan gi et annet symptombilde enn en kronisk infeksjon.

    Noen av de som er infisert kan få hudmanifestasjoner; eksempelvis små, røde, irregulære hevelser i huden som ofte opptrer i klynger (erythematous papules). Diagnose stilles vanligvis ved hjelp av serologi og PCR, men disse vil bare gi utslag på de vanlige stammene som er kjent og som testene er laget for.

    Omfanget av bartonellose hos menneske i Norge er ikke kjent. Når det gjelder overføring av smitte fra flått (Ixodes ricinus), har Muriel Vayssier-Taussat mfl. påvist i laboratoriet at I. ricinus er kompetent vektor for Bartonella henselae. Hun har senere undersøkt blodprøver fra pasienter med kjent flåttbitt og kroniske plager (symptomer i 1–5 år), alle med negativ borreliaserologi ved tidligere legebesøk, for Bartonella, og fant at flere av disse var smittet med forskjellige Bartonella-bakterier, også Bartonella schoenbuchensis, som er kjent hos hjortedyr i Norge.  

    For mer informasjon:
    Billeter,S.A., Levy,M.G., Chomel,B.B., Breitschwerdt,E.B., 2008. Vector transmission of Bartonella species with emphasis on the potential for tick transmission. Med. Vet. Entomol.,22(1), 1-15.

  • Tularemi (harepest)

    Tularemi forårsakes av bakterien Francisella tularensis, og man finner den først og fremst hos ville dyr, spesielt hos gnagere. Bakterien kan overføres til mennesker ved kontakt med syke eller døde dyr, ved å drikke infisert vann og ved flåttbitt/myggstikk. Smitte kan også overføres gjennom infisert støv som blir pustet inn. En ny rapport fra Sveits (2018) dokumenterer harepest hos et par joggere som i det samme området ble angrepet av en hissig musvåk.

    En annen, svært ubehagelig rapport beskriver et utbrudd av harepest på en vingård i Tyskland. Arbeiderne ble syke etter å ha drukket juice av nypressede druer (grape must) til vinproduksjon og som viste seg å inneholde infiserte mus som var blitt presset sammen med druene. Rapporten viser hvor viktig det er å finne opphavet til smitten for å hindre ytterligere spredning. Det er uklart om bakterien kan overleve i vin, men utbruddet kunne potensielt ha ført til spredning over store avstander. Utbruddet er etterforsket i ettertid, og fordi det tok så mye som 5 uker før diagnosen harepest ble stilt, ble én av de seks smittede svært alvorlig syk.

    Bakterien kan egne seg som biologisk stridsmiddel. Den amerikanske varianten av F. tularensis er klassifisert som bio-trussel og står høyt oppe på listen over patogener som blir nøye overvåket, men bakterien blir også overvåket i Europa. Det er viktig å få stilt diagnosen med sikkerhet fordi F. tularensis er resistent mot betalaktamantibiotika som penicilliner og cefalosporiner. Tetracyklin og kloramfenikol per os har vært brukt, men begge har gitt residiv med mindre behandlingen har vært langvarig. Økende erfaring med ciprofloxacin som et godt behandlingsalternativ (se linken over).

    Det finnes et par case-rapporter på tularemi, der det ser ut til at bakterien har forårsaket infeksjon rundt implantater. En mann i 70-årene (tidligere jeger) som for rundt 25 år siden måtte bytte høyre hofteledd, ble brått alvorlig syk med store smerter i hoften og høy feber. Ved 2. gangs innleggelse hadde han fått en lesjon foran på høyre legg, og harepest kunne påvises. Mannen kunne ikke erindre å ha vært utsatt for verken flåttbitt eller dyr, og det var kun leddet med implantat som var infisert. Han ønsket ikke å gjennomgå ny hofteleddsoperasjon og ble derfor behandlet med antibiotika i ett år. Behandlingen var heldigvis vellykket.

     Det forekommer lokale utbrudd av harepest også i Norge (oppdatert informasjon finnes på hjemmesiden til Folkehelseinstituttet og Veterinærinstituttet). Bakterien ser ut til å ha spredd seg østfra i Europa, og Chinmay Dwibedi mfl. gjorde funn i 2015 som støtter Pavlovskys tidligere forslag om at når F. tularensis først har etablert seg i et nytt område, så blir bakterien der og nye utbrudd kan forventes. Dwibedi har senere funnet at det er mulig å spore opphavet til bakterien ved en eventuell biologisk hendelse (som terror).

    Harepestbakterien ble første gang påvist i flått i Norge i 1953, men er omtalt av dr. Theodor Tjøtta i 1930 i hans beskrivelse av de første dokumenterte tilfeller av tularemi i Norge. Det er senere dokumentert smitte fra flått i en rapport (Vestfold), men tularemi kan smitte via en rekke kilder med flere forskjellige sykdomsbilder, og gir ofte, uten riktig behandling, langvarig sykdom. Det ble meldt inn 92 tilfeller av harepest hos menneske i 2017, hvorav ett dødsfall. Den europeiske varianten av harepest er vanligvis ikke dødelig. Unntaksvis kan underliggende sykdom medføre dødsfall ved smitte av harepest, slik tilfellet var for en person fra Aurdal i 2017. I 2018 ble det rapportert 58 tilfeller. Diagnostikk utføres ved St. Olavs hospital.

     

Følg oss