Oscar fra Telemark
Min erfaring med flått og borreliose er fra slutten av 80-tallet, altså ikke en helt ny historie. Men det viser at det kanskje, nå 25 år senere, ikke er gjort nok mot dette problemet. Jeg var den gang en ung politimann med en sunn og frisk hverdag. Jeg bodde i Nedre Telemark, hvor det finnes mye flått. Jeg hadde ingen psykiske lidelser.
Jeg merket aldri at jeg hadde blitt bitt av en flått, og hadde derfor ingen formening om hvordan min sykdom hadde oppstått. En dag merket jeg at jeg var tungpustet, men trodde at jeg brygget på noen luftveisproblemer, men tok feil. Mine pusteproblemer ble verre, og mitt hjerte begynte å øke hastigheten til en hvilepuls på ca. 120, mot normalt 60-90 slag. Min leilighet hadde to etasjer, og jeg måtte hvile omtrent ved hvert trappetrinn for å orke å gå opp trappene. Jeg oppsøkte min egen lege som ikke fant noe galt, men siden jeg hadde så høy hvilepuls ble jeg sendt til hjertespesialist. Jeg ble koblet til en maskin som skulle registrere hjertet i et helt døgn, og det ble tatt en mengde blodprøver – bortsett fra prøver som skulle sjekke borreliose. Det var ingen som fant noen feil, bortsett fra hjerterytmen, og det var da legene begynte å snakke om psykiske problemer, hypokonderi. m.m. Jeg visste jeg var syk, veldig syk – men ifølge den medisinske ekspertisen var jeg altså fysisk frisk – og jeg måtte «slutte å bekymre meg».
Ved et nytt besøk hos min lege, så var det tydelig at han hadde lest om sykdommen borreliose, og ville derfor sjekke meg for dette.
Resultatet kom raskt, og det viste seg at jeg var sterkt angrepet av borreliose. Legen konkluderte med at jeg hadde fått en «infeksjon på sentralnervesystemet», og han skulle rapportere sine funn inn til myndighetene. Han fortalte meg at mitt tilfelle ville bli nevnt i «legelitteraturen».
Behandlingen bestod i først 14 dager med penicillin, uten å ta knekken på sykdommen. Deretter 30 dager med sterk penicillin, fortsatt uten at jeg ble skikkelig frisk – men jeg fikk isteden allergisjokk mot penicillin. Nå var borreliosen visstnok ryddet av veien, men min kropp var fortsatt syk, og jeg ble på nytt overlatt til meg selv. Jeg fulgte opp med behandling hos en lege som også var utdannet akupunktør, hvor han ville behandle meg for «å styrke mitt immunforsvar». Etter 12-15 slike behandlinger, så begynte hjerterytmen å synke og pusten ble lettere, og etter noen måneder følte jeg meg helt frisk igjen. Alt i alt tok dette over 1 år, hvor man i tillegg til å slite med sykdommen også måtte slite med at folk ikke helt trodde at jeg var syk.
