Tularemi (harepest)
Tularemi forårsakes av bakterien Francisella tularensis, og man finner den først og fremst hos ville dyr, spesielt hos gnagere. Bakterien kan overføres til mennesker ved kontakt med syke eller døde dyr, ved å drikke infisert vann og ved flåttbitt/myggstikk. Smitte kan også overføres gjennom infisert støv som blir pustet inn. En ny rapport fra Sveits (2018) dokumenterer harepest hos et par joggere som i det samme området ble angrepet av en hissig musvåk.
En annen, svært ubehagelig rapport beskriver et utbrudd av harepest på en vingård i Tyskland. Arbeiderne ble syke etter å ha drukket juice av nypressede druer (grape must) til vinproduksjon og som viste seg å inneholde infiserte mus som var blitt presset sammen med druene. Rapporten viser hvor viktig det er å finne opphavet til smitten for å hindre ytterligere spredning. Det er uklart om bakterien kan overleve i vin, men utbruddet kunne potensielt ha ført til spredning over store avstander. Utbruddet er etterforsket i ettertid, og fordi det tok så mye som 5 uker før diagnosen harepest ble stilt, ble én av de seks smittede svært alvorlig syk.
Bakterien kan egne seg som biologisk stridsmiddel. Den amerikanske varianten av F. tularensis er klassifisert som bio-trussel og står høyt oppe på listen over patogener som blir nøye overvåket, men bakterien blir også overvåket i Europa. Det er viktig å få stilt diagnosen med sikkerhet fordi F. tularensis er resistent mot betalaktamantibiotika som penicilliner og cefalosporiner. Tetracyklin og kloramfenikol per os har vært brukt, men begge har gitt residiv med mindre behandlingen har vært langvarig. Økende erfaring med ciprofloxacin som et godt behandlingsalternativ (se linken over).
Det finnes et par case-rapporter på tularemi, der det ser ut til at bakterien har forårsaket infeksjon rundt implantater. En mann i 70-årene (tidligere jeger) som for rundt 25 år siden måtte bytte høyre hofteledd, ble brått alvorlig syk med store smerter i hoften og høy feber. Ved 2. gangs innleggelse hadde han fått en lesjon foran på høyre legg, og harepest kunne påvises. Mannen kunne ikke erindre å ha vært utsatt for verken flåttbitt eller dyr, og det var kun leddet med implantat som var infisert. Han ønsket ikke å gjennomgå ny hofteleddsoperasjon og ble derfor behandlet med antibiotika i ett år. Behandlingen var heldigvis vellykket.
Det forekommer lokale utbrudd av harepest også i Norge (oppdatert informasjon finnes på hjemmesiden til Folkehelseinstituttet og Veterinærinstituttet). Bakterien ser ut til å ha spredd seg østfra i Europa, og Chinmay Dwibedi mfl. gjorde funn i 2015 som støtter Pavlovskys tidligere forslag om at når F. tularensis først har etablert seg i et nytt område, så blir bakterien der og nye utbrudd kan forventes. Dwibedi har senere funnet at det er mulig å spore opphavet til bakterien ved en eventuell biologisk hendelse (som terror).
Harepestbakterien ble første gang påvist i flått i Norge i 1953, men er omtalt av dr. Theodor Tjøtta i 1930 i hans beskrivelse av de første dokumenterte tilfeller av tularemi i Norge. Det er senere dokumentert smitte fra flått i en rapport (Vestfold), men tularemi kan smitte via en rekke kilder med flere forskjellige sykdomsbilder, og gir ofte, uten riktig behandling, langvarig sykdom. Det ble meldt inn 92 tilfeller av harepest hos menneske i 2017, hvorav ett dødsfall. Den europeiske varianten av harepest er vanligvis ikke dødelig. Unntaksvis kan underliggende sykdom medføre dødsfall ved smitte av harepest, slik tilfellet var for en person fra Aurdal i 2017. I 2018 ble det rapportert 58 tilfeller. Diagnostikk utføres ved St. Olavs hospital.
